Ingen annen metall bærer så mye energi per kilo som uran (spaltes hver atomkjerne i én kilo, frigjøres omtrent like mye energi som fra tre tusen tonn kull), og metallen har bare én kjøper. Alt uran som utvinnes i dag, ender i reaktorer. Derfor avgjøres etterspørselen der beslutningene om kjernekraft tas. Og de beslutningene går nå i samme retning nesten overalt: sytti reaktorer er under bygging, stater forlenger levetiden på verk som var planlagt nedlagt, og verdens største teknologiselskaper viser stor interesse for kjernekraftens potensial som grunnlast.

Verden har vært her før. Kjernekraften har allerede gjennomlevd en hel syklus av optimisme, ekspansjon og retrett. For å forstå hvor etterspørselen er på vei, og hvorfor tilbudet er blitt et maktpolitisk spørsmål, fortelles historien best fra begynnelsen. Og den begynner med en tale.

Atoms for Peace

Året er 1953. Kjernevåpenkappløpet er i full gang, og i de varme sommermånedene sprenger Sovjetunionen sin første hydrogenbombe i Kasakhstan. Noen måneder senere føler Dwight D. Eisenhower, USAs president, seg, som han selv uttrykker det, nødt til å stille seg i FNs generalforsamling og tale atomkrigens språk.

Som han selv medgir, har USA allerede en kjernevåpenkapasitet og et lager som mange ganger overstiger den samlede sprengkraften i alle bomber og granater som ble avfyrt fra hvert fly og hver kanon, på hver krigsskueplass, gjennom alle årene av den andre verdenskrig. Samtidig påpeker han at denne fryktede hemmeligheten (atomkraftens maskineri) ikke lenger tilhører USA alene.

Selv om talen signaliserer amerikansk makt, legger Eisenhower også fram forslaget som noen år senere ledet til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Tanken var å gi byrået tilgang til spaltbart materiale som kunne tjene menneskehetens fredelige bestrebelser. Eksperter skulle mobiliseres for å anvende atomenergien på behovene i jordbruket, medisinen og andre fredelige virksomheter i den nye verdensordenen.

Eisenhowers tale ses derfor ofte som startpunktet for kommersialiseringen av kjernekraften. Året etter, i 1954, driver USA gjennom en ny atomenergilov som gir selskaper tilgang til tidligere hemmeligstemplet teknologi, og de får også mulighet til å eie og drive reaktorer. Loven la dermed grunnlaget for de såkalte Agreements for Cooperation, bilaterale samarbeidsavtaler som et stort antall land sluttet seg til. USA leverte forskningsreaktorer, utdannet tusenvis av utenlandske kjerneteknikere og lånte ut anriket uran som brensel. Eierskapet ble som regel værende hos den amerikanske staten, snarere enn et rent salg, for å kunne tilbakekalle materialet dersom det noen gang skulle trengs i krigstid.

På overflaten var Atoms for Peace et fredsprosjekt, men bak de idealistiske ordene lå en strategisk kalkyle. Ved å dele kunnskap og teknologi kunne USA vinne innflytelse og binde mottakerlandene til amerikansk teknologi, amerikansk brensel og den amerikanske regelordenen. Sovjetunionen gjorde det samme innenfor sin egen blokk, og gradvis vokste det fram en kamp om å styrke energitilgangen hos egne allierte.

Logikken bak den kampen var enkel: energi er makt i sin mest grunnleggende form. Tilgangen på energi setter grensen for et lands industri, dets vekst og i forlengelsen dets militære evne. Dessuten kan hvert fat olje som ikke må brennes i innenlandske kraftverk, i stedet eksporteres, lagres eller brukes til noe annet. Den som fikk atomet, fikk kapasitet.

Gullalderen: optimisme, ekspansjon og retrett

Løftet om en fredelig atomalder tok to tiår å innfri. Reaktorene som ble planlagt på 1960-tallet, sto ferdige først på begynnelsen av 1970-tallet. Mange ble bygd på amerikansk lisensiert teknologi som var spredt gjennom Atoms for Peace, men Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike hadde også egne spor. Tidspunktet kunne ikke vært bedre. Da OPECs oljeembargo i 1973 firedoblet oljeprisen på noen måneder, sto kjernekraften der som et velprøvd alternativ, i akkurat det øyeblikket da Vesten innså hvor avhengig den var blitt av olje fra Midtøsten. Energisikkerhet, friheten til ikke å måtte stole på andres energi, ble drivkraften som fikk land etter land til å bygge kjernekraft.

Byggestatistikken viser hvor sterk den drivkraften var. Den globale kjernekraftproduksjonen lå i 1970 på vel 80 terawattimer; fram til 1975 mer enn femdoblet den seg, og i 1980 ble det produsert omkring 700 terawattimer i året. Byggestartene skjøt i været i årene etter oljekrisen, og på toppen rundt 1980 ble mer enn 230 reaktorer bygd samtidig. Ingen periode før eller siden 

Men mens kurven pekte bratt oppover, vokste en motkraft i dens skygge. Allerede på slutten av 1960-tallet hadde forskere begynt å stille spørsmål, om sikkerheten og, selvsagt, om avfallet. På det tidlige 1970-tallet samlet tvilen seg til en bevegelse. Protestene i 1975 mot reaktorbyggingen i Wyhl i Sør-Tyskland stanset prosessen og inspirerte motstand i hele Europa. I Sverige tok Centerpartiet stilling mot kjernekraften allerede i 1973 og vant valget i 1976 delvis på det spørsmålet. Optimismen som Eisenhower hadde gitt stemme til i talen sin, holdt på å vike for skepsis.

Da nedsmeltingen ved Three Mile Island inntraff i 1979, bekreftet den disse bekymringene, og kjernekraften havnet i en folkelig og politisk legitimitetskrise. Ulykken utløste den svenske folkeavstemningen i 1980 og snudde opinionen i USA. Sju år senere, da reaktoren i Tsjernobyl eksploderte, hardnet motstanden i hele Europa. Italia stemte bort sin kjernekraft, og i land etter land stanset nybyggingen opp.

Med katastrofen i Fukushima i 2011 kom den virkelige retretten. Japan stengte hele sin reaktorflåte (rundt femti reaktorer) og Tyskland innledet sin avvikling i løpet av det følgende tiåret. For første gang falt verdensproduksjonen merkbart, fra omkring 2 730 terawattimer i 2010 til omkring 2 430 i 2012, et fall på vel ti prosent.

Men historien synes iblant å bevege seg i bølger, og kjernekraften er intet unntak. Alt to ganger tidligere hadde streben etter energisikkerhet og energisuverenitet drevet fram teknologien (i 1953 og 1973), og den kraften var nå på vei tilbake for tredje gang.

Den nye krisen, og kanskje den nye gullalderen

Med Russlands invasjon av Ukraina i 2022 snudde vindene. Energisikkerhet ble igjen ordet på alles lepper, og kjernekraften framsto på nytt som svaret. I Europa ble reaktorers levetid forlenget og avviklingsplaner revet opp. Også i USA snudde det, med bred støtte over partigrensene, statlige subsidier og omstarter av reaktorer som tidligere var lagt ned. Sverige, som etter folkeavstemningen i 1980 vedtok å avvikle kjernekraften innen 2010, avskaffet titreaktorstaket i 2023, åpnet for reaktorer på nye steder og planlegger ny kapasitet ved Ringhals. Siden januar 2026 er dessuten forbudet mot uranutvinning, innført så sent som i 2018, opphevet, og uran er igjen et konsesjonsmineral.

I media kalles dette kjernekraftens renessanse. Men renessansen hadde allerede pågått i snart to tiår, bare i en annen del av verden. Mens Vesten nølte etter Fukushima-ulykken, bygde Kina videre, fra en håndfull reaktorer på 1990-tallet til verdens største program i dag. Det som i 2022 så ut som en plutselig vending, var snarere at Vesten sluttet seg til en bevegelse som allerede var i full gang i øst.

I Vesten har selve språket rundt kjernekraften endret seg i takt med at spørsmålet om energisikkerhet har vokst. Fra å ha blitt framstilt som en fare etter Fukushima-ulykken ble den i andre halvdel av 2010-tallet et klimaverktøy, en fossilfri kraftkilde som kunne bære energiomstillingen. Etter 2022 skiftet begrunnelsen igjen, fra klima til energisikkerhet. Det som en gang skulle avvikles, framstilles nå, i land etter land, som en garantist for uavhengighet.

Datasentre som den nye urankonsumenten

Samtidig som verdens stater ser kjernekraften som et svar på energisikkerheten, har en ny kjøper trådt fram. Datasentrene for kunstig intelligens hos de store teknologiselskapene krever enorme mengder strøm, og de trenger den døgnet rundt, året rundt. Det er en grunnlastprofil som væravhengig sol og vind har vanskelig for å levere på egen hånd, men som kjernekraften passer godt til. IEA peker ut datasentrene som et nytt, dedikert marked for kjernekraften. Det gir etterspørselen etter stabil grunnlast en kommersiell drivkraft.

Høsten 2024 inngikk Microsoft en tjueårig avtale med kraftselskapet Constellation om å gjenstarte en nedlagt reaktor i Pennsylvania. Anlegget heter Three Mile Island. Det samme verket som i 1979 utløste kjernekraftens første tillitskrise, skal nå forsyne KI-modeller med strøm, og Microsoft har forpliktet seg til å kjøpe hele produksjonen i tjue år. Stedet der den forrige kjernekraftbølgen stanset opp, er blitt startpunktet for den nye.

Microsoft er ikke alene. Andre store KI-selskaper har inngått liknende avtaler på til sammen over ti gigawatt (mot USAs samlede kjernekraftflåte på 97 GW), fordelt på omstarter, levetidsforlengelser og neste generasjons små reaktorer. Datasentrene deres trenger strøm hver time i året, og de betaler for sikre leveranser snarere enn å forhandle om pris. Én gigawatt forbruker omkring 150 tonn uran i året, så hver avtale omsettes i uranetterspørsel allerede dette tiåret.

Utsikter for etterspørselen etter uran

I løpet av sin korte historie har kjernekraften tjent både som et fredsløfte og som en maktens brekkstang. I dag synes en ny æra med kjernekraftvekst å være på vei: omkring sytti reaktorer er under bygging verden over (det høyeste nivået siden 1990), og byggingene er allerede i gang i Kina, India og Tyrkia. En reaktor som settes i drift, forbruker uran i minst seksti år framover. Etterspørselen for det kommende tiåret avgjøres derfor i praksis når planene settes ut i livet.

World Nuclear Association regner med at reaktorenes brenselsbehov vokser kraftig fram til 2040, fra dagens omkring 68 900 tonn uran i året. I det lavere scenarioet stanser økningen ved vel 107 000 tonn, i referansescenarioet mer enn fordobles behovet til vel 150 000 tonn, og i det øvre scenarioet nærmer det seg 204 000 tonn, nesten en tredobling. Bak tallet ligger både nybygg og gamle verk som har fått nytt liv: mer enn seksti reaktorer (omtrent hver sjuende i verdensflåten) har fått sine driftstillatelser forlenget, og på klimatoppmøtene har 33 land lovet å minst tredoble kapasiteten innen 2050. Investeringene i kjernekraft har vokst med 50 prosent på fem år og er ifølge IEA på vei mot omkring 75 milliarder dollar i året allerede i 2025, en oppgang byrået venter vil fortsette resten av tiåret.

Mot den etterspørselen står kjøpere som lenge har utsatt innkjøpene sine. Ved utgangen av 2024 hadde de amerikanske operatørene, ifølge energibyrået EIA, kontrahert omkring 106 000 tonn uran av sitt tiårsbehov, mens vel 83 000 tonn (fire av ti) ennå manglet leverandør. Og USA synes ikke å være alene om etterslepet. Ifølge bransjedata har verdens operatører i over tretten år inngått nye kontrakter i saktere takt enn reaktorene forbrenner brenselet; bare mellom 2021 og 2025 ble det forbrukt vel 310 000 tonn, mens omkring 225 000 ble kontrahert. Mellomlegget venter på å bli kjøpt inn.

Utsettelsen har en pris som allerede synes i kontraktene. Uranet som ble levert til amerikanske reaktorer i 2024, kostet ifølge EIA i snitt knapt 53 dollar per pund, mens kontraktene som ble inngått samme år, lå på vel 86.

Etterspørselssiden er dermed ganske lett å lese. Byggingen av nye reaktorer er i full gang, kjøperne er stater og teknologiselskaper med forsyningssikkerhet som første prioritet, og utsatte innkjøp venter på å bli gjennomført. Det interessante spørsmålet ligger på den andre siden: kan grunnen levere det markedet etterspør?

Det interessante spørsmålet ligger på den andre siden: kan grunnen levere det markedet etterspør? Allerede i dag ligger den primære produksjonen under de årlige behovene, og gapet har vært fylt av lagre som nå tynnes ut. Spørsmålet er altså ikke om det finnes et underskudd, men hvordan det skal dekkes.