I dette intervjuet med Finansavisen snakker Eric Strand, forvalter i AuAg Funds, om gull- og sølvmarkedet etter korreksjonen som varte i fem måneder gjennom våren.
Markedet har lest den amerikanske renten feil. Inflasjonen kommer først og fremst fra stigende kostnader og ikke fra en overopphetet økonomi, og det er ikke noe renteøkninger kan gjøre noe med — samtidig gjør en statsgjeld av denne størrelsen at hvert år med høye renter merkbart øker det USA betaler i rentekostnader. Lavere langrenter ville lette på det, men den lange renten settes av dem som er villige til å kjøpe statsobligasjoner, og de utenlandske sentralbankene som tidligere tok en stor del av tilbudet, kjøper mindre.
Da står sentralbanken selv igjen med å fylle hullet med nytrykte penger (kvantitative lettelser) noe som presser de lange rentene ned på dollarens bekostning. Gull prises i dollar, og til forskjell fra en valuta kan ingen lage mer av det etter eget ønske, og det er derfor metallet tiltrekker seg interesse i en slik situasjon — på et tidspunkt der investorer eier langt mindre gull enn i tidligere tiår, obligasjoner gir lite, og oppgangen i aksjemarkedet hviler på et fåtall store selskaper.
Valuable Insights:
Hellas solgte ikke gullreservene sine selv da landet i praksis var konkurs under finanskrisen — for en stat er gullsalg det siste trekket snarere enn en finansieringskilde, og det er derfor de begrensede salgene fra Tyrkia og Russland betyr mindre enn reservene begge har bygget opp gjennom tiår.
Sentralbankene har kjøpt færre tonn gull, men brukt merkbart flere dollar på det — en påminnelse om at antall tonn alene kan få kjøpsviljen deres til å se svakere ut enn den er.
En bil inneholder bare 30–40 gram sølv, men kan ikke bygges uten dem: når et metall er en ubetydelig del av produktets kostnad, men en forutsetning for å lage det, betaler en produsent nesten hvilken som helst pris framfor å stanse båndene — hva en reell fysisk knapphet gjør med prisen, så markedet nylig i kakao.