Invester i kjernekraftaksjer: slik får du eksponering mot kjernekraft og uran

Viktige innsikter

• Kjernekraftens comeback drives av elektrifisering og økende energibehov.

• Uranmarkedet påvirkes av geopolitikk, med voksende etterspørsel og begrenset tilbud.

• Et uranfond som eier fysisk uran er ikke tillatt etter norsk lov.

• Eksponering mot uran skjer derfor indirekte via selskaper i kjernebrenselssyklusen.

• Investering i uran skjer i praksis via kjernekraftaksjer, noe som inkluderer gruveselskaper, foredlingsledd og kjernekraftteknologi.

• Å investere i kjernekraftaksjer gjennom et tematisk fond kan gi bred og diversifisert eksponering.

Kjernekraften gjennomgår en global endringsfase. Elektrifisering, digitalisering og skjerpede klimamål gjør at mange land ser på sin fremtidige energimiks på nytt. I dag er over 440 reaktorer i drift, og mer enn 170 nye prosjekter er planlagt rundt om i verden.

Samtidig utvikler teknologien seg raskt. Små modulære reaktorer (SMR) gjør det mulig å bygge mindre og mer fleksible anlegg som kan plasseres i miljøer der tradisjonelle reaktorer ikke er mulige. Den teknologiske utviklingen utvider kjernekraftens bruksområder og styrker dens rolle i energisystemer som ønsker å redusere utslipp og forbedre sin kraftforsyning.

På tilbudssiden har utviklingen vært begrenset over lang tid. Lave priser førte til stengte gruver og få nye prosjekter. I tillegg tar det ofte mer enn ti år å åpne eller gjenåpne en gruve. Samtidig endres geopolitikken, der USA og Europa forsøker å redusere sitt avhengighetsforhold til russisk anrikning og konvertering – kapasiteter som lenge har vært konsentrert hos et fåtall aktører. Samlet sett kan alt dette bidra til redusert tilgang på uran.

I dette bildet har også Norge begynt å se nærmere på sitt regelverk knyttet til uranutvinning. Bakgrunnen er at et mer usikkert globalt tilbud gjør spørsmålet om langsiktig tilgang på kjernebrensel mer aktuelt. Eventuelle fremtidige prosjekter ligger langt frem i tid og krever omfattende miljøprøving. Men gjennomgangen av regelverket gjenspeiler at kjernekraftens rolle i energisystemet er i endring, og at sikker tilgang til råvarer blir en stadig viktigere del av denne utviklingen. Dette er også én av flere faktorer som påvirker hvordan noen ser på muligheten til å investere i kjernekraft via aksjer.

Uranmarkedet innebærer flere typer risiko som påvirker selskaper i kjernebrenselssyklusen, og dermed også investorer som søker eksponering via et uranfond.

For eksempel:

• Politiske beslutninger og energipolitikk. Endrede sikkerhetskrav, tillatelser eller energistrategier kan påvirke uranrelaterte selskaper. Dette er noe det er viktig å ta hensyn til når man investerer i kjernekraftaksjer.

• Volatilitet i uranprisen. Siden spotmarkedet er lite, kan selv mindre endringer i tilbud eller etterspørsel føre til store prisbevegelser.

• Operasjonell gearing i gruveselskaper. Uranprodusenter har høye faste kostnader, noe som gjør at prisendringer på energi og andre innsatsvarer får en forsterket effekt på resultatet. Dette påvirker også nye investeringer i uranforekomster.

• Geopolitiske strømmer og handelsbarrierer. Viktige ledd i kjernebrenselssyklusen (som konvertering og anrikning) er samlet hos et fåtall land. Det gjør markedet sårbart for sanksjoner, eksportrestriksjoner og diplomatiske konflikter.

Et norsk fond av «vanlig» type (UCITS) kan i praksis ikke kjøpe og oppbevare uran som råvare. Fondreglene er utformet for aksjer og andre verdipapirer, mens uran er en strengt regulert råvare som krever særskilte tillatelser og spesialløsninger for lagring.

Selv om man skulle forsøke å opprette et slikt fond, er det vanskelig å gjøre det på en enkel og trygg måte. Derfor innebærer begrepet «uranfond» som oftest et fond som eier aksjer i selskaper som driver med uranutvinning og kjernekraft – ikke et fond som eier uran direkte. Det finnes imidlertid løsninger utenfor EU som kan gi eksponering mot fysisk uran.

Eksponering mot kjernekraftsektoren oppnås gjennom selskaper som er aktive i ulike deler av kjernebrenselssyklusen, og som til sammen driver industrien bak utvinning, foredling og bruk av uran. Det vil si:

• Urangruveselskaper

• Prospekteringsselskaper

• Konverterings- og anrikningsselskaper

• Teknologi- og serviceselskaper innen kjernekraftindustrien

Internasjonalt brukes vanligvis samme modell: man investerer i kjernekraftaksjer, det vil si selskapene som inngår i kjernebrenselssyklusen, og ikke råvaren i seg selv. Eksponeringen mot uranprisen kommer altså fra selskapenes inntjening og utvikling.

Investeringer i uran- og kjernekraftrelaterte aksjer skjer ofte via tematiske aksjefond eller ETF-er, ettersom et norsk UCITS-fond normalt ikke kan være et «rent» uranfond som eier uran direkte. Disse fondene samler selskaper som er eksponert mot kjernekraftindustrien, for eksempel produsenter, leverandører og aktører innen teknologi.

Denne typen fond kan gi bredere eksponering sammenlignet med investering i enkeltselskaper, ettersom verdien fordeles over flere aktører. For investorer som søker et uranfond, sikter begrepet i praksis til fond der eksponeringen skapes via selskaper som opererer innenfor kjernebrenselssyklusen.

Det viktigste å ta med seg

Det finnes ingen fond i Norge som har lov til å eie uran direkte, eller noe fond som utelukkende er eksponert mot uranselskaper. Derfor eksisterer det heller ikke noe faktisk uranfond. Når man søker etter en slik løsning, sikter man i praksis til et råvareorientert eller tematisk fokusert aksjefond som gir indirekte eksponering mot uran gjennom selskaper som produserer, foredler eller på annen måte muliggjør kjernebrenselssyklusen.

I det norske markedet finnes aksjefond som AuAg Essential Metals og AuAg Precious Core, som på ulike måter gir eksponering mot de metallene og selskapene som er sentrale for energiomstillingen og dermed også kjernebrenselssyklusen.

AuAg Essential Metals er et sektorfond som investerer bredt i selskaper som driver med utvinning og foredling av såkalte essensielle metaller (blant annet kobber, litium, nikkel og uran), som er avgjørende for elektrifisering, energisystemer og moderne teknologi. Eksponeringen mot uran skjer indirekte via selskaper i gruve- og materialsektoren, ikke gjennom direkte eierskap av råvaren.

AuAg Precious Core er derimot et multi-asset-fond som kombinerer investeringer i selskaper knyttet til elektrifisering og energisystemer (inkludert kjernekraft) med en større allokering mot edle metaller, primært gull, som porteføljebeskyttelse. Gjennom sitt fokus på energiproduksjon, energilagring og utvinning av kritiske metaller kan fondet også ha indirekte eksponering mot selskaper som opererer innenfor kjernebrenselssyklusen.

Som alltid gjelder at historisk avkastning ikke er noen garanti for fremtidige resultater. Eksponering mot uran er syklisk og påvirkes av faktorer som kan være vanskelige å forutse. Diversifisering er derfor en viktig del av risikostyringen.