I spalten sin for Börskollen skriver Eric Strand, ansvarlig forvalter i AuAg Funds, om hvorfor en sentralbank leses best gjennom handlingene sine og ikke gjennom prognosene. To prosent inflasjon har vært lovet i tiår og nesten aldri levert, og ingen prognosebane har så langt truffet. Det Fed gjør, er tydeligere: etter forsøket på å krympe balansen vokser den igjen, og pengemengden stiger med den.
Valuable Insights:
- Inflasjonen måles mot fjorårets priser: etter et år med 20 prosent koster en vare 120 i stedet for 100, og neste års 2 prosent regnes på 120 – målet demper oppgangen, det tar aldri tilbake de 20 prosentene.
- Nye penger påvirker prisene bare hvis de faktisk brukes: omløpshastigheten (hvor ofte penger skifter hender) falt jevnt fra 2000, slik at to tiår med pengeskaping lå stille uten å vise seg i konsumprisene – siden 2021 har hastigheten steget, og når den oppsamlede pengemengden først beveger seg, vises den i både konsumpriser og formuespriser.
- Renteøkninger virker ved å dempe etterspørselen – dyrere lån holder tilbake forbruk og investeringer – så når prisene i stedet stiger fordi kostnadene stiger, bremser de mest økonomien uten å komme til årsaken, og en administrasjon med 40 000 milliarder dollar i statsgjeld og underskudd rundt seks prosent i året trenger vekst og lavere lange renter framfor en tregere økonomi.